lørdag, oktober 18, 2008

Veien

Det er så lett å gå seg vill, så lett å glemme målet der hvor mørke skygger rår.
Når det er tungt å være til, så vet jeg at du alltid er en venn som helt forstår.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.

Du er det eneste jeg har som holder og som bærer.
I din omsorg får jeg bo når det er tomt for rette svar, når meninger fortærer mine lengsler og min tro.
Men du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.

Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!



Du vil for alltid være der! Du vandrer ved min side opp hver bakke, i hver krok.
Da du lå bøyd på dine knær, fikk kjempe – du fikk lide da du mine synder tok.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet

Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!

Jon Lotterud