Jernteppe...

Jeg husker det var sommer. Vi var kanskje 12 år eller noe. Jeg husker vi var på hobbyleir og at vi hadde lært om treskjæring, hatt festkveld og lurt lederene ved å hoppe ut vinduet etter leggetid. Jeg husker også en kompis av oss. Han het noe med Magne tror jeg. Jeg husker han lærte oss om okkulte fenomener og om at det gikk ann å reise i tid og rom ved å legge beina høyt, hendene på øynene og bare konsentrere seg sterkt. Da ville man etterhvert bare fly avsted blant planeter og stjerner før man kom til et konkret plassering, en gang i historien, en sted i verden. Ved litt øvelse kunne man lære seg å gå rundt, ta på ting og snakke. Vi turte aldri prøve. Jeg husker også at han fortalte han hadde tilkalt djevelen og bedt om å få et tegn og at det i det samme øyeblikk hadde eksplodert et glass i kjøkkenhylla.

Jeg husker at han spådde oss i hendene. Han sa jeg ville ha et langt liv med få problemer. Det ville være noen få forandringer og det kom kryssende linjer på flere steder, men generelt sett ville jeg få et greit og langt liv. Du derimot. Du ville møte en skjebne om kun få år. Du ble spådd en grusom død. Tror datoen var noe sånt som 28 august 1994, det skulle visst være kreft. Jeg husker vi spøkte om det en gang noen år etterpå og sa "så feil kan man ta" for du var langt på overtid. Vi snakka om det bare den ene gangen. Nostradamus bomma med en en bokstav da han spådde verdens værste despot, Histler, mens Magne bomma med ca ti år og noen måneder. Du ble aldri spesielt gammel. Det sto visstnok skrevet i hånda di.

Jeg har heldigvis aldri vært vitne til noen spå min Far i hendene. Jeg har heller ikke studert livslinja hans så veldig nøye, men jeg regner med den har en ganske stor knekk i rundt 60 års alderen. Jeg regner med at du har seks kryssende linjer, en for den dagen du møtte min Mor, en for hver av de fire barna, og en for min bror som aldri fikk vokse opp. Jeg vil også anta at du har et kryss for når hver av foreldrene dine døde, og et kryss for den sommeren da hovedpulsåra di sprakk og du lå i respirator helt til forbi den natta disse ordene ble skrevet. Hvor lenge du vil ligge der veit ingen, hva som skjer når du kommer på bedringens vei veit ingen, og om du i det hele tatt overlever er fortsatt et av spørsmåla du og dine nærmeste spør seg hver dag.

Han har tatt på seg all vår sykdom står det i Bibelen. Vi skal legge hendene på de syke og de skal bli friske har jeg lært man skal tro på. Hvis det ikke skjer det vi kaller et under har jeg for lite tro. Det står også at om jeg har tro som et sennepskorn kan jeg kaste et fjell i havet og hente det tilbake igjen. "Av tro skal du bli frelst" heter det seg. Kjenn Sannheten og Sannheten skal sette deg fri. Han vekket opp Lasarus fra de døde og vi har fått makt til å gjøre større ting en Han. Der hvor jeg er troløs er Han trofast, men med døden som livets mest trofaste følgesvenn og garanterte utgang har trofastheten fort blitt byttet ut med troløshet og ikke minst Håpet byttet ut med håpløshet. Gud bevare vår utgang og vår inngang i prioritert rekkefølge.

Jeg husker det var sommeren 2006. Jeg sto på stranda i Voss og så Paraglide dropp fra helikopter da Mor ringte. Jeg husker det tok to måneder før jeg virkelig hadde forstått hva som hadde skjedd og at jeg i mellomtiden hadde prøvd å døyve det værste med hardt arbeid, kynisk fortrenging og knallhard festing. Jeg husker jeg ble sint av lykkeønskninger der min egen tro ble dratt fram som et våpen mot sykdommen, og jeg husker jeg bare ble sliten av de som kun ønsket godt. Jeg husker jeg klamret meg til min egenproduserte "visdom" som en vårdag for to år siden trøstet meg med at "reglene i denne verden har bestemt..." og "...den fulkomne helbredelse ser vi først bare i Himmelen". Jeg husker jeg satt midt på natta og skrev blogg med tårer i øynene. Ble oppfordret av en god venn til å skrive noen ord, men var fullstendig tom. Hadde ingenting å skrive om, men jeg tastet inn de første ordene jeg kom på, "jeg husker..."

Bortsett fra det husker jeg ganske lite akkurat nå...