Udyktig i kjærlighet

For noen er det sånn at kjærlighet gir deg vinger, man svever på en gyllenrød sky og lukter tutti frutti, for andre er det kræsjlanding i en møkkete bakgård og et ublidt møte med asfalten. For noen finnes det et livslangt forhold som er stabilt og godt, med barn, jobb, hus, stasjonsvogn, pensjon og happy ever after. Klart, de har kriseperioder og kjipe ting, men de klarer seg igjennom det sammen. De har vært ute i stormen før. For andre er det singellivet som er det stabile og regnværsdagene kommer den dagen de blir forelsket. For noen er kjærligheten lykken, for andre er den forbannelsen. Gjett hvordan det står til med meg?

"Det ordner seg nok" sier de alle. "Dette er bare en fase skjønner du. Dette går over! En dag skal du se tilbake på dette og le! Haha! Så dumt jeg tenkte den gangen kommer du til å si!"

Ja, så dum er jeg nå. Det er ofte lykkelige folk som snakker slik. Folk som lever et harmonisk liv med både seg selv og partneren sin. Det er gjerne folk som tidligere var allierte i kampen mot ensomheten, men som nå sier "når JEG fikk det til, da er det håp for deg også!" Andre sier det for å glemme sin egen ulykke, de er like på trynet som meg og argumentene sitter langt fremme. Orda kommer fra folk som enten prøver å overbevise seg selv om at de har rett eller prøver å glemme hvordan de hadde det før. Benektelse er det uansett.

Kanskje det skal være trøst? Mulig det er ment sånn, men det funker ikke. Trøst er det eneste man ønsker, men desverre så er du feil person. Det finnes ingen som ikke er feil person til å trøste. Det finnes mange former for trøst, men samme hva slags trøst man får blir det bare tommhet og vås. Det er bare en person man vil trøstes av, men den personen er borte, ute og forsvunnet. Den personen eksisterer ikke lenger og kommer mest sannsynlig ikke til å eksistere for deg noen gang mer. Ihvertfall ikke på samme måte. Du er alene! Igjen...




"Ja, slapp av, vi har alle blitt dumpa en gang. Du kommer deg over det! Gå ut! Finn på noe gøy! Heng med venner! Reis til utlandet! Drikk deg full! Gå på sjekker´n! Finn ei dame! Kjør på og glem det gamle! Spill musikk, skriv musikk, hør på musikk! Dans og vær glad! Kjør ski! Klatre i fjell! Balanser på et rekkverk! Vær oppe hele natta! Gå på line over en bekk! Gå på sirkus og se en diger Indisk elefant som gjør rare kunster med snabelen sin! Kjør deg en lang biltur! Se en god film! Spis masse sjokolade! Du glemmer dette fort! Dette var jo egentlig ikke noe bra for deg! Du har det mye bedre uten! Er ikke du en sånn en som digger singellivet da? Fri og frank? Trodde det var deg jeg liksom? Ungkar og spellemann!"

Eller:

"Døh, seriøst! Du er verdens kjekkeste gutt! Du har alt! Du er pen! Du er smart! Du kan synge! Folk elsker deg! Du trenger da virkelig ikke slite fælt med å finne deg noen? Jeg veit om hundre damer som sikkelet bare renner på hvis jeg nevner navnet ditt! Hundre karer også for den saks skyld! Du kan praktisk talt få hvem du vil! Vestopplands mest atteraktive ungkar! De står i kø helt ned til Skreia!"

Hadde det bare ikke vært for kjærligheten. Hadde det bare ikke vært for at jeg er glad i noen. Hadde det bare ikke vært for at jeg ikke er interessert i noe av det folk lokker med når de prøver å få meg i bedre humør. Hadde det bare ikke vært for at jeg for n´te gang havner opp i samme uføret. Hver gang, samma møkka, men hver gang, værre.

Hadde det bare ikke vært for at alt anna blir uvesentlig hvis jeg ikke får oppleve å kjenne varmen fra den jeg elsker en eneste gang til. Hadde det bare ikke vært for kjærligheten skulle jeg gjort alt det overnevnte og vært lykkelig, men nå betyr det plutselig ingenting. Har jo da gjort mange av de overnevnte aktiviteter, inkludert det med elefanten, men uten nevneverdig resultater. Klarer ikke engang finne gleden i de tinga jeg sverget på at et fremtidig forhold aldri skulle ta fra meg. Men det får være, jeg gidder heller ikke kjempe som en desperat flue mot et vindu. Å miste den du er mest glad i her på planeten er rimelig altoverskyggende, og hvis du nok en gang i begynner å kjenne den lille eimen av tutti frutti kan du banne på at det snart smeller igjen. Selvfølgelig hardere enn noen gang, og du begynner etterhvert å lure på hvorfor du ikke er i stand til å elske, og ikke om.

Du er faktisk erklært udyktig i kjærlighet og spørsmålet er bare hvorfor...

"Tiden leger alle sår" juger de, men det hjelper ikke mens man venter. Veit ikke hvor mange flere sånne runder jeg gidder å være med på, hvor mange det er meininga man skal tåle. Jeg blir selvfølgelig mer og mer redd for å forelske meg og etter forrige gang så erklærte jeg høyt og hellig at dette skulle aldri skje igjen. Veit neimen ikke hva jeg skal deklamere slags lovnader denne gangen. Jeg tror vel kanskje det er mer sånn at hvis jeg forelsker meg igjen skal jeg være glad. Klart, da vil jo også jeg se tilbake på dette og si "nei så dum jeg var den gangen", men nå har jeg iallefall skrevet det ned slik at jeg slipper å glemme det...