Om tilgivelse

Jeg trenger tilgivelse.
I dag har jeg brutt ett prinsipp. Au au au, jeg gjorde en feil, jeg ble mere engasjert enn jeg skulle og hissa meg opp et brått sekund, lot det vare akkurat lenge nok til at jeg fikk skrevet en tekstmelding, tenkt meg om, vist den frem til en venn og sagt "det har han fortjent" for å få enige nikk, tenkt meg om en gang til, og sende den.

Dumt. Jeg har som mål her i livet å være en fredsskaper og ikke en opphisser, men hadde stått å tenkt på saken, sto faktisk og gira meg litt opp, vurderte det frem og tilbake, analyserte situasjonen og kjente jeg ble opprørt inni meg. Akkurat da kom invitasjonen inn i lomma mi, det banka på og jeg kjente vibrasjonen i høyre fremlomme som vanligvis indikerer at jeg får en hyggelig hilsen fra en god venn, eller kanskje aller hels det jeg ønska meg akkurat da, en hilsen fra en spesiell venn. Neida, det var nok ikke fra en spesiell venn, det var fra et navn jeg ikke kjente igjen i farta, og et budskap jeg alldeles ikke ville høre. Det gikk som så:

"Hei! Er du klar for å gå i marsj for ekteskapet? Lørdag 12. april kl 13.00 er det duket for folkemarsj fra Universitetsplassen i Oslo. Sammen for ekteskapet er mottoet. Jeg skal gå og håper også at du vil gå! Ta gjerne kontakt hvis du lurer på noe eller se www.jatilekteskapet.no"

og her er det jeg svarte:

"Altså, jeg kan ikke den dagen, jeg har bursdag, samtidig som jeg tror dere begår en stor, stor feil! Vi må vise hvem Jesus er og dette er å vise religionen kristendom med alle dens menneskeskapte lover og regler. Desverre, dette er ikke bra... IKKE IKKE IKKE bra! Folk går fortapt på grunn av sånnt tull! Seriøst...!

Au, au, au, noen ganger skulle man ønske det var to timers delay på sms og at man kunne dra i nødbremsen lenge etter den var sendt, sånn er det desverre ikke. Når jeg leser det jeg har skrevet blir jeg skikkelig flau, javisst kan jeg stå for innholdet, men måten det er gjort på er helt elendig og bærer preg av affekt. Ikke bra, ikke kult, og ikke kuleknut, nei her har vi SureKnut.

Da jeg gikk nøyere etter i sømmene fant jeg ut at vedkommende som sendte meg meldingen var en ung kristenrocker på kanskje rundt 20, ung og radikal som vil "gjøre noe for Jesus" og tror at dette er en bra ting. Han gjør det selvfølgelig i beste mening han, som det fleste andre kristne som har blitt lurt til å gå i det toget på lørdag. God stemning, bønnemøte på bussen og felleskap med andre kristne er gode ingredienser som kan gjøre en sånn markering til en flott opplevelse. Det burde vært nok, men det stopper desverre ikke der. Problemet er at mange av de som går der vet ikke hva de gjør, og de som ikke vet hva de gjør bør tilgis og ikke angripes. Kan ikke annet enn å beklage.

Så herved er KuleKnut offisiellt på banen igjen, SureKnut er død og begravet og han er nå ute for å tilgi disse menneskene som gjør bursdagen min til en flaggdag for å hedre ekteskapet med samtidig markere at noen type menneskers kjærlighet ikke er like verdifull og umulig kan være gitt av Gud.

Jeg vil også tilgi de for å delta i en markering de tror vil gjøre noe godt for samfunnet vårt mens sannheten er at det bare er Guds nåde og kreativitet som kan vende dette om til frelse for sjeler når det etter all sansynlighet kun vil føre folk flest enda lengre bort fra kristendommen og da samtidig vil være med på å sette enda flere mennesker opp mot Jesus og skape enda større avstand til han som egentlig bare er ute etter å velsigne og gi gode gaver.

Jeg vil tilgi de for indirekte å sende ut signaler om at Gud, Skaperen, egentlig er ufullkommen og har feilet da han lagde oss og at den kjærligheten han har lagt ned i oss kun gjelder for de som blir forelsket i riktig person. Riktig etter den standarden menneskene har satt for oss i vår kultur, i vår tid.

Jeg vil også prøve så langt det er mulig å tilgi de for å spre løgnen om en inkompetent og ond Gud som hater oss og sitter i Himmelen og styrer oss som en sadistisk despot der han gir oss kjærlighet som er den beste gaven man kan få, for så å fortelle noen enkeltindivider at "Uups, din kjærlighet var visst feil gitt, beklager, ikke noe å gjøra med det, sorry, du må nok bare leve uten kjærlighet du"

Vil tilgi de for å fortelle at Guds Levende Ord er bokstaver i en bok de bruker på den måten som Paulus så fint beskriver er "bokstaven som slår ihjel" når Guds Levende Ord egentlig er Den Levende Jesus som bor inne i oss og alt som kan åndes og lever som priser Han! Som Johannes beskriver så fantastisk: "I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud! Så ble Ordet menneske og så videre... Ordet er det englene sang på marken "Fred over Jorden" som var en glede for hele folket! Ordet er "Salige visshet, Jesus er MIN!" Ordet fra Gud er "Hei du, jeg elsker deg og vil du skal ha det fantastisk!" og ikke "jeg hater deg og vil du skal ha det grusomt".

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg klarte å tilgi dere for å ta troen bort fra mannen i gata. Dere ser det kanskje ikke selv, men ved å gjøre dere til Guds stedfortredere her på jorden setter man deg selv i en posisjon mellom andre mennesker og Gud og er dermed plutselig ansvarlig for hva Gud komuniserer til menneskene. Når Gud sjøl taler direkte til oss blir han overdøvet av mennesker som skriker "Gud har sagt!" og da kommer det fort en djevel som sier "du hørte hva Gud sa!" eller som vanlig "har Gud virkelig sagt?" og ingen hører lenger på hva Gud virkelig sa...

Tilslutt kommer det som kanskje er det vanskeligste å tilgi for, men jeg skal gjøre et forsøk. Gud, tilgi de for å legge en ekstra sten til byrden denne helga for de som gjemmer seg rundt i landet vårt og sliter alvorlig med disse tingene. De unge, kristne som har kjent dragningen mot det samme kjønn og som er i alvorlig trøbbel. De som ikke kan "si det", de som ikke kan "leve med det" de som heller ikke kan "fjerne det". De som da etterhvert må fjerne seg selv og som da i alt for mange tilfeller ikke finner andre utveier enn å ta sitt eget liv. Gud tilgi de for de vet ikke hva de gjør.

Men nå gjør jeg det igjen, om jeg mener hvert ord så bruker jeg jo min "tilgivelses tirade" her på bloggen til å spre eder og galle og kritisere på det groveste. Kan hende min tilgivelse ikke er så tilgivende allikevel, men bare en selvrettferdigjørende måte å spre dritt om denne idiotiske marsjen. Uansett er det sånn at jeg iallefall skulle ønske jeg kunne tilgi oppriktig... Jeg trenger tilgivelse.

Uansett, et par timer senere sendte jeg han en sms der jeg unnskyldte min oppfarende språkbruk, ba om tilgivelse og ba han på kaffe for å høre hva han hadde å si om saken og diskutere det i siviliserte former. Han takket ja.