Synd i vigslede rom.

Jeg skrev et lengre innlegg i en debatt på en annens blogg i natt og syns det egentlig fortjener en ny bloggpost hos meg. Den originale tråden heter "synd i vigslede rom" og omhandlet vigselen av et homofilt par i Oslo i disse dager. Jeg siterer fra komentarer til den originale posten, men ingen direkte fra den. Den originale posten gav meg ikke noe inspirasjon der og da, men Geir Runes kommentar om hvor ugudelig vårt sammfunn har blitt og Karins kommentar som er delvis sitert i teksten spisset tematikken for meg og dette ble min kommentar:



Hei Geir Rune, jeg veit litt om hvor tynnslitt moralen i vårt ugudelige samfunn er, jeg kjenner undgommene som går rotløse rundt i byen vår og sniffer toalettrens fordi de har ingen grunn til å gjøre noe annet enn å blåse vekk hjernen sin. Vi lever i en verden fyllt av håpløshet, håpløshet fordi de ikke har håp. De har ikke håp fordi håpet har blitt stjælt fra de. Håpet er en person med et navn, Jesus, og han har blitt sjult bak en religion når det egentlig handler om et forhold.

Vi kan ikke skylde det på at to personer som elsker hverandre ønsker å leve sammen, tvert i mot, vi må gå i oss selv og spørre hvorfor vi har gjort kristendommen til en hard religion og holdt budskapet om Jesus skjult for disse menneskene bak lover og regler som ikke finner fornuft i det livet folk lever i vårt land i dag. Disse holdningne er med på å stenge for evangeliet om Kristus og budskapet om at Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Ja, jeg veit vi har diskutert dette før og at vi ikke blir enige, men ikke si at samfunnet vårt er ugudelig på grunn av at to som elsker hverandre ønsker å leve rent når de holdninger dere fronter må ta hovedskylda for det elendet vi har havna opp i.

Karin skriver nej och nej, hur kan detta galna tilltag få ske? og videre at vi skal få klamre oss fast til han.
Jeg tror nok Karin er fullstendig trygg og ikke trenger å klamer seg noe mere fast til han enn hun gjorde før dette paret ble viet. Det ville i såfall overrasket meg stort om det var et personlig problem for henne. Tviler på at Karin kjenner disse menneskene, går i denne kirken fast eller i det heletatt kom til å treffe de noen gang, og om hun gjorde det, tviler jeg også på at det møtet ville vært så traumatisk at hun måtte klamre seg ekstra fast til Herren etterpå.

DERIMOT, de som skyter heroin på kirketrappa utafor, de som i desperasjon tar sitt eget liv, de som ikke finner grunn til å leve, de som har mistet alt og som sitter i stummende mørke, kanskje bare med ei flaske brennevin eller en boks piller å støtte seg til, DE TRENGER å klamer seg til Han! Men vi har skjult budskapet om Jesu godhet så godt i diskusjoner om homofili, kvinnelige prester, tolking av skrift, bygging av hus og alt mulig anna dritt at det er beint fram umulig å vende oss mot han å skimte den uendelige kjærligheten Gud har for oss igjennom den ugjennomtrengelige tåka av religiøsitet som ligger kapslet rundt planeten vår.

Folk i dette landet er desperate. Vi står hjelpesløst og ser på at folk ødelegger livene sine. Alt jeg prøver er å synge budskapet om en god Gud. Det er det eneste jeg kan gjøre. Prøve å gi folk et håp. Et håp om en Gud som elsker og som vil oss godt! Men buskapet vil ikke igjennom for erfaringene folk har fra menneskene rundt den Gud vi snakker om er av en slik karakter at de heller vil snu ryggen til hele evigheten enn å treffe noen av oss igjen. Vår oppgave er å tenne lys, ikke forbanne mørket! Hva er det dere driver med? Det er ikke lystenning i allefall.

Det Jesus har gjort for meg har han gjort for alle, og alle har fortjent å oppleve det samme. Hvem er jeg til å skulle kunne stå i veien for folks forhold til Skaperen? Når fikk jeg de rettighetene? Når ble det min oppgave å fortelle folk hva som er rett og galt, synd og ikke?

Våre oppgaver er tydelig beskrevet i den Bibelen dere hevder å følge bokstavtro, og det er ikke til å missforstå; vi skal fortelle om Jesus, hva Han gjorde for oss og hvorfor, fordi han elsker oss.

Svaret på det siste spørsmålet jeg stillte ovenfor ble plutselig besvart, og svaret er "akkurat nå". Har aldri før i hele mitt liv sagt noe sånt og aldri før følt det som min oppgave å direkte irettesette noen, men når jeg ser den urett dere begår og den regeltåka forvalterene av Jesu budskap går rundt i kan jeg ikke la være å si det så kraftig som jeg gjør.

Seriøst, dere må omvend dere fra disse grusomme holdningene, fordømmelsen og religiøsiteten, for de fører folk rett i avgrunnen. Det er ingen av oss i vårt distrikt som kan skryte på oss noe særlig suksess i vår virksomhet allikevel så vi kan likegodt stake ut ny kurs. Gå for kjærligheten foran reglene. Jesus døde nettopp for akkurat det.

Kong Kirk!

Må nesten bare notere meg denne datoen i historien, da jeg hørte Kirk Franklin på Sentrum Scene i Oslo. Kan ikke huske å ha opplevd noe lignende siden Lauryn Hill i Spektrum i 99. En konsert som til dags dato står som den beste jeg har vært på noen sinne og antagelig aldri kommer til å overgås, men i dag altså, Kirk Franklin.




Har alltid lurt på hvilken konsert i mitt liv som kommer på andre plass. Var det Metallica på Roskilde i 2003? Kanskje, men nai, ikke helt, men pokker så fett det var. Var det Bjørk på samme festival? Eller The Cardigans? Mulig, mulig.. Kanskje Eminem på Marshall Mathers turneen? Eller Beasty Boys på rund scene? Pink? Chilipeppers? Lille juleaften på Frimann kafe med Nickles and Dimes kommer jeg aldri til å glemme. Alicia Keys her for noen måneder siden topper alt jeg har hørt av koringer ever liksom, så den går jo langt utta på det meste, for ikke å snakke om Stevie Wonder på Molde Jazz! Oii oioi, stort, stort, stooort!! Eller var det kanske Crouch på skjærgårds i 2007, ja faktisk antagelig var det den, helt til i dag, da er plassen opptatt. Kirk Franklin, Sentrum Scene, september 2008 er den nest beste konserten jeg har vært på i hele mitt liv.

Den rykker antageligvis opp på førsteplass hvis vi snakker rangering av den mest betydningsfulle, men det veit vi ikke før det har gått ei stund...

Og til alle som gikk glipp av Lauryn i 99 kan jeg bare si stakkars dere, hu får vi aldri tilbake i det moduset, men det er helt greit, det er ingen ting å sørge over så lenge du fikk med deg Kirk Franklin på Sentrum Scene i 2008.