Jeg, SuperKuleKnut?

Det er over ett år siden sist jeg skrev et blogginnlegg, og jeg har fått masse kjeft, men jeg har helt ærlig ikke hatt noe å skrive. Eller det stemmer ikke helt, men alt jeg har hatt lyst til å skrive har vært så personlig, og tidvis noe dystert, så jeg har bare droppet hele greia. Ikke misforstå, jeg har det veldig fint om dagen jeg er veldig langt i fra å være en deprimert person, men ingen har utelukkende lyse tanker, så hvis jeg skulle gi de mørke tankene grobunn ved å skrive om de hadde jeg vært direkte dust. Man kaster som kjent ikke bensin på et bål hvis man ikke vil ha stoore flammer. Visdomsord fra Øverskreien.

Derfor tenkte jeg heller å skrive om en litt triviell hendelse som skjedde meg på vei hjem fra byen i natt.

Jo altså der, jeg var som kjent på vei hjem til hotellet mitt, for anledningen Thon Hotell spektrum for de som noterer. Hadde vært på jobb for deretter å bli påtvunget alkoholholdig drikk av dårlige venner på et høyst usømmelig og syndig utested i byen. Hadde jeg gått på kristent møte i stedet hadde nok ikke dette skjedd.

Jo altså, jeg går der da, aner fred og ingen fare, får en hyggelig sms fra en hyggelig kompis, (ja klokka var 5 om morran så du kan tenke deg hvor hyggelig den faktisk var) tenker svare, fisker opp telefonen og begynner å taste. Brått står det en diger kar rett foran meg og sier rare ord mens han gjør rare grimaser. Jeg er usikker på om det er artikulasjonen hans eller min hørsel det er noe galt med, men han prøver helt klart å si noe. Vips så snapper han mobilen ut av hånda mi og begynner å løpe! Frekkeste mannen! Han er en TYV! Har du hørt på makan??

Som den vaskeekte superhelt jeg er så roper jeg med min kraftigste stemme (og den kan være ganske kraftig skal jeg love deg) "HEI DU DER!! KOM TILBAKE MED MOBILEN MIN!!! DIN TYV!! STOPP TYVEN!!" og lignende setninger med utropstegn bak. (i våre dager har det gått inflasjon i utropstegn, så hvis man virkelig skal markere at noe ropes så holder det ikke med ett, man må minst bruke to tre, eller gjerne enda flere)

Jeg veit ikke hva som skjedde, men jeg tror skurken (som jeg nå i ettertid mistenker at faktisk hadde sånn b-gjengen bind foran øynene) ble så overrasket av de kraftige lydene jeg lagde at han måtte snu seg og se hva det var som faktisk skjedde. Den som har prøvd å løpe i toppfart mens han samtidig snur seg for å se bakover, veit akkurat hvor vanskelig det kan være og hvor fort gjort det er å gå på snørra. Hvis man i tillegg er en klomsete b-gjengenskurk og det samtidig kommer en fortauskant susende byr det brått på utfordrende utfordringer. I allefall, fyren KLASK i bakken og mobilen min skvatt bortover og jeg, som den vaskeekte superhelten jeg fortsatt er, går bort og plukker opp mobilen min mens jeg roper til den stakkars misslykkede kriminelle som ligger der og ynker seg og blør "håper det gjorde JÆÆVLA vondt!!! Din forbanna DUSTEMIKKEL!!!" Et språk og en oppførsel en superhelt verdig!




Hvis jeg hadde gått på kristent møte i stedet for på byen hadde sikkert det samme skjedd, men der er mulig jeg hadde brukt et litt penere språk. Uansett, hadde jeg aldri vært på kristent møte hadde jeg kanskje takket for bekjentskapet med å sparke en liggende mann i trynet, men det gjorde jeg da altså ikke. Han fikk sin selvpåførte straff og jeg tror han fikk skikkelig vondt. Ikke mye barmhjertig samaritanaktig av meg å la en blødende mann ligge igjen på gata, men jeg tenkte at her er det om å gjøre å komme seg kjapt unna for å unngå trøbbel og da jeg var et kvartal borte så jeg han fikk hjelp av to kompiser som stabla han sånn halvveis opp på beina igjen. Jeg tror han fikk skikkelig vondt, mobilen min har i allefall fått noen meeeget stygge skraper og hvis han har sånne på kroppen sin så er det nok ikke en deilig formiddag for han i dag.

Jeg håper uansett han ble skikkelig redd for at jeg skulle sparke han i trynet eller gjøre værre ting mot han. Håper han fikk seg en lærepenge. Tvilsomt, men det kan jo hende dette var avslutningen på hans kriminelle løpebane? Jeg velger å tro det. Morro var det i allefall ikke for han, men jeg tror det gikk bra.

Men han kan angre seg, dumme skurken, og jeg, jeg er en supertøff suuuperhelt!!



Jeg gikk selvfølgelig rett på hotellrommet mitt og oppdaterte facebook statusen min til: KuleKnut føler seg litt som en superhelt, og superkraften min er å brøle så høyt at vinduene vibererer og skurkene faller omkull og blir uskadeliggjort...

Gone to soon...

Dette var bare utrolig trist...

Hvordan komme seg videre?

Det er sjelden jeg setter meg ned for å skrive uten å ha en ide og et mål med det jeg skriver. Nå har jeg bare en overskrift. Hvordan komme seg videre?



Jeg leste igjennom bloggen min fra et år tilbake her om dagen "udyktig i kjærlighet" og fant den igjen omtrent akkurat der jeg forlot den. Det var skrevet omtrent sånn jeg husket og det var ingen store overraskelser i teksten.

Mye har skjedd i livet mitt på disse 15 mnd, men mye gjenstår også. Jeg har ikke lest den posten siden jeg skrev den, alt for deprimerende, og jeg har prøvd å ha et annet fokus. Jeg sier prøvd fordi ikke alle vil være enig i at jeg har fått det til, men jeg er egntlig ganske stolt av meg selv sjøl om ting selvfølgelig kunne vært helt anderledes.

Alt er egentlig helt topp men når man kommer til sakens kjærne så har ikke ting flyttet seg en millimeter. Tingenes tillstand er nøyaktig de samme som sist, jeg er faktisk enda lenger unna målet enn noen gang. Sånn rent objektivt sett ser vel egentlig ting enda mere håpløse ut enn før, men den store forskjellen ligger i hodet. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ser på ting og ikke. Fra et menneskelig ståsted kan ting virke håpløst, teoretisk sett sjanseløst, men fra Guds perspektiv er det ikke lenger unna enn et mirakel. Og vi tror vel på mirakler gjør vi ikke?

Min verden har ikke forandret seg så mye, alt rundt meg er sånn nogen lunde som før, men hodet mitt har vært igjennom ei kjøttkværn av et tankehelvete som ikke ligner grisen. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har hatt lyst til å leve, men jeg har også fått se den fantastiske stjernehimmelen som åpenbarer seg kun når det er aller aller mørkest og kaldest midt på natta.

Hvordan gå videre er den overskriften jeg prøver å skrive litt om, koden jeg har prøvd å knekke fra den dagen krasjlandingen var et faktum. Jeg hakke peiling egentlig og jeg skriver bare på måfå, automatskrift fra en gammel helgen som ikke har fått fred, eller bare et håpløst forsøk på å sette ord på og sortere det jeg ikke har skjønt noe av.

Jeg skjønner ikke noe av det, men jeg kan allikevel fortelle deg akkurat hvordan det er. Alt er som før, men alt er helt anderledes. Kanskje det er dette som er å bli voksen?




I allefall, jeg er stort sett glad nå, friskmeldt, den tunge tida er over. Selv om de vanskelige spørsmåla fortsatt henger som en tung regnværssky over hodet mitt ser jeg sola rundt meg på alle kanter. Regnet er bare meldt lokalt og nå ser jeg atter slike fjell og daler, vidder hvite av snø, fjell som skal klatres og renner som skal kjøres.

Det er vel det det handler om, skifte fokus. Det som er dritt vil alltid være dritt, men vi velger selv hvor vi planter støvlene våre. Noen ganger er vi så langt nede i søla at vi trenger drahjelp for å komme opp igjen. Noen ganger er vi så innsausa av møkk at vi trenger en brannslange for å spyles reine. Men vi må selv ville det, være interessert i å se mulighetene, alle de gode tinga rundt oss og ikke minst klare å glede seg over de.

Kanskje jeg har funnet meningen med livet da? Tenke positivt tross alt. Nei, jeg mener selvfølgelig tenke positivt på grunn av alt!



bildene har jeg forresten tatt på Kilimanjaro

Veien

Det er så lett å gå seg vill, så lett å glemme målet der hvor mørke skygger rår.
Når det er tungt å være til, så vet jeg at du alltid er en venn som helt forstår.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.

Du er det eneste jeg har som holder og som bærer.
I din omsorg får jeg bo når det er tomt for rette svar, når meninger fortærer mine lengsler og min tro.
Men du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.

Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!



Du vil for alltid være der! Du vandrer ved min side opp hver bakke, i hver krok.
Da du lå bøyd på dine knær, fikk kjempe – du fikk lide da du mine synder tok.
For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet

Det finnes en vei jeg kan gå.
Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!

Jon Lotterud

Synd i vigslede rom.

Jeg skrev et lengre innlegg i en debatt på en annens blogg i natt og syns det egentlig fortjener en ny bloggpost hos meg. Den originale tråden heter "synd i vigslede rom" og omhandlet vigselen av et homofilt par i Oslo i disse dager. Jeg siterer fra komentarer til den originale posten, men ingen direkte fra den. Den originale posten gav meg ikke noe inspirasjon der og da, men Geir Runes kommentar om hvor ugudelig vårt sammfunn har blitt og Karins kommentar som er delvis sitert i teksten spisset tematikken for meg og dette ble min kommentar:



Hei Geir Rune, jeg veit litt om hvor tynnslitt moralen i vårt ugudelige samfunn er, jeg kjenner undgommene som går rotløse rundt i byen vår og sniffer toalettrens fordi de har ingen grunn til å gjøre noe annet enn å blåse vekk hjernen sin. Vi lever i en verden fyllt av håpløshet, håpløshet fordi de ikke har håp. De har ikke håp fordi håpet har blitt stjælt fra de. Håpet er en person med et navn, Jesus, og han har blitt sjult bak en religion når det egentlig handler om et forhold.

Vi kan ikke skylde det på at to personer som elsker hverandre ønsker å leve sammen, tvert i mot, vi må gå i oss selv og spørre hvorfor vi har gjort kristendommen til en hard religion og holdt budskapet om Jesus skjult for disse menneskene bak lover og regler som ikke finner fornuft i det livet folk lever i vårt land i dag. Disse holdningne er med på å stenge for evangeliet om Kristus og budskapet om at Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Ja, jeg veit vi har diskutert dette før og at vi ikke blir enige, men ikke si at samfunnet vårt er ugudelig på grunn av at to som elsker hverandre ønsker å leve rent når de holdninger dere fronter må ta hovedskylda for det elendet vi har havna opp i.

Karin skriver nej och nej, hur kan detta galna tilltag få ske? og videre at vi skal få klamre oss fast til han.
Jeg tror nok Karin er fullstendig trygg og ikke trenger å klamer seg noe mere fast til han enn hun gjorde før dette paret ble viet. Det ville i såfall overrasket meg stort om det var et personlig problem for henne. Tviler på at Karin kjenner disse menneskene, går i denne kirken fast eller i det heletatt kom til å treffe de noen gang, og om hun gjorde det, tviler jeg også på at det møtet ville vært så traumatisk at hun måtte klamre seg ekstra fast til Herren etterpå.

DERIMOT, de som skyter heroin på kirketrappa utafor, de som i desperasjon tar sitt eget liv, de som ikke finner grunn til å leve, de som har mistet alt og som sitter i stummende mørke, kanskje bare med ei flaske brennevin eller en boks piller å støtte seg til, DE TRENGER å klamer seg til Han! Men vi har skjult budskapet om Jesu godhet så godt i diskusjoner om homofili, kvinnelige prester, tolking av skrift, bygging av hus og alt mulig anna dritt at det er beint fram umulig å vende oss mot han å skimte den uendelige kjærligheten Gud har for oss igjennom den ugjennomtrengelige tåka av religiøsitet som ligger kapslet rundt planeten vår.

Folk i dette landet er desperate. Vi står hjelpesløst og ser på at folk ødelegger livene sine. Alt jeg prøver er å synge budskapet om en god Gud. Det er det eneste jeg kan gjøre. Prøve å gi folk et håp. Et håp om en Gud som elsker og som vil oss godt! Men buskapet vil ikke igjennom for erfaringene folk har fra menneskene rundt den Gud vi snakker om er av en slik karakter at de heller vil snu ryggen til hele evigheten enn å treffe noen av oss igjen. Vår oppgave er å tenne lys, ikke forbanne mørket! Hva er det dere driver med? Det er ikke lystenning i allefall.

Det Jesus har gjort for meg har han gjort for alle, og alle har fortjent å oppleve det samme. Hvem er jeg til å skulle kunne stå i veien for folks forhold til Skaperen? Når fikk jeg de rettighetene? Når ble det min oppgave å fortelle folk hva som er rett og galt, synd og ikke?

Våre oppgaver er tydelig beskrevet i den Bibelen dere hevder å følge bokstavtro, og det er ikke til å missforstå; vi skal fortelle om Jesus, hva Han gjorde for oss og hvorfor, fordi han elsker oss.

Svaret på det siste spørsmålet jeg stillte ovenfor ble plutselig besvart, og svaret er "akkurat nå". Har aldri før i hele mitt liv sagt noe sånt og aldri før følt det som min oppgave å direkte irettesette noen, men når jeg ser den urett dere begår og den regeltåka forvalterene av Jesu budskap går rundt i kan jeg ikke la være å si det så kraftig som jeg gjør.

Seriøst, dere må omvend dere fra disse grusomme holdningene, fordømmelsen og religiøsiteten, for de fører folk rett i avgrunnen. Det er ingen av oss i vårt distrikt som kan skryte på oss noe særlig suksess i vår virksomhet allikevel så vi kan likegodt stake ut ny kurs. Gå for kjærligheten foran reglene. Jesus døde nettopp for akkurat det.

Kong Kirk!

Må nesten bare notere meg denne datoen i historien, da jeg hørte Kirk Franklin på Sentrum Scene i Oslo. Kan ikke huske å ha opplevd noe lignende siden Lauryn Hill i Spektrum i 99. En konsert som til dags dato står som den beste jeg har vært på noen sinne og antagelig aldri kommer til å overgås, men i dag altså, Kirk Franklin.




Har alltid lurt på hvilken konsert i mitt liv som kommer på andre plass. Var det Metallica på Roskilde i 2003? Kanskje, men nai, ikke helt, men pokker så fett det var. Var det Bjørk på samme festival? Eller The Cardigans? Mulig, mulig.. Kanskje Eminem på Marshall Mathers turneen? Eller Beasty Boys på rund scene? Pink? Chilipeppers? Lille juleaften på Frimann kafe med Nickles and Dimes kommer jeg aldri til å glemme. Alicia Keys her for noen måneder siden topper alt jeg har hørt av koringer ever liksom, så den går jo langt utta på det meste, for ikke å snakke om Stevie Wonder på Molde Jazz! Oii oioi, stort, stort, stooort!! Eller var det kanske Crouch på skjærgårds i 2007, ja faktisk antagelig var det den, helt til i dag, da er plassen opptatt. Kirk Franklin, Sentrum Scene, september 2008 er den nest beste konserten jeg har vært på i hele mitt liv.

Den rykker antageligvis opp på førsteplass hvis vi snakker rangering av den mest betydningsfulle, men det veit vi ikke før det har gått ei stund...

Og til alle som gikk glipp av Lauryn i 99 kan jeg bare si stakkars dere, hu får vi aldri tilbake i det moduset, men det er helt greit, det er ingen ting å sørge over så lenge du fikk med deg Kirk Franklin på Sentrum Scene i 2008.

Arnfinn

Annbefaler alle å lese Aftenbladet der det i dag er trykket et intervju med kompis av meg. Det kan virke overdrevet det som står her, men jeg oppfatter det helt nøkternt og at det er helt riktig det som står.

www.aftenbladet.no/livssyn

Du er en helt og jeg er stolt av deg Arnfinn. Sterkt gjort.