Protest!

fikk ingen komentarer på forrige innlegg, så jeg prøver noe anna.
Jeg fant denne filmen som jeg syns var ganske søt og morsom. Kanskje du liker den bedre?

ÈN (av yyderst få) grunner til å stemme KrF!

Sjøl om dette kommer fra en meeget suspekt kilde (norge i dag) så betviler jeg ikke riktigheten i den informasjonen som står i denne artikkelen.

http://www.idag.no

Gone to soon...

Har tenkt lenge på at jeg skulle legge ut noen bilder av vennen vår som vi mistet på begynnelsen av året, men jeg har rett og slett ikke fått det til. Samme hva jeg tenkte å skrive eller kommentere så ble det bare tull og ikke i nærheten av så fint, rart, morro, rørende eller noe av det jeg syns det burde være eller som viser Frode slik jeg husker han, men jeg gjør det allikevel.



Her ligger Frode på krakken hjemme i skreien og slapper av. Blid og fornøyd! :D




Her har Frode og Kari sovna på sofaen i stabburet etter en liten fest vi hadde etter en konsert på Gjøvik. Morro var det! :D hurra!




Her er Frode på omvisning i fjøset heme på Sønsteby og ser på de nyfødte kalvene.





Her har broder´n med seg Frode på en liten omvisning i potetpakkeriet.





Hvis jeg ikke tar helt feil er dette herlige bildet av Frode og Søster´n tatt på et nach ganske tidlig på morran? Syns de er uforskammet freshe ut! :D





Jeg har ingen god kommentar på dette bildet, men den kvelden Frode døde så satt jeg og så igjennom bilder jeg har av han og da dukka plutselig dette bildet opp og jeg begynte å grine, igjen, så jeg tenker det hører hjemme her...

Vi vil alltid huske deg Frode!

soulmate

Who doesn't long for

someone to hold

who knows how

to love you

without being told?

Somebody tell me

why I'm on my own

if there's a soulmate

for everyone?

Jeg, SuperKuleKnut?

Det er over ett år siden sist jeg skrev et blogginnlegg, og jeg har fått masse kjeft, men jeg har helt ærlig ikke hatt noe å skrive. Eller det stemmer ikke helt, men alt jeg har hatt lyst til å skrive har vært så personlig, og tidvis noe dystert, så jeg har bare droppet hele greia. Ikke misforstå, jeg har det veldig fint om dagen jeg er veldig langt i fra å være en deprimert person, men ingen har utelukkende lyse tanker, så hvis jeg skulle gi de mørke tankene grobunn ved å skrive om de hadde jeg vært direkte dust. Man kaster som kjent ikke bensin på et bål hvis man ikke vil ha stoore flammer. Visdomsord fra Øverskreien.

Derfor tenkte jeg heller å skrive om en litt triviell hendelse som skjedde meg på vei hjem fra byen i natt.

Jo altså der, jeg var som kjent på vei hjem til hotellet mitt, for anledningen Thon Hotell spektrum for de som noterer. Hadde vært på jobb for deretter å bli påtvunget alkoholholdig drikk av dårlige venner på et høyst usømmelig og syndig utested i byen. Hadde jeg gått på kristent møte i stedet hadde nok ikke dette skjedd.

Jo altså, jeg går der da, aner fred og ingen fare, får en hyggelig sms fra en hyggelig kompis, (ja klokka var 5 om morran så du kan tenke deg hvor hyggelig den faktisk var) tenker svare, fisker opp telefonen og begynner å taste. Brått står det en diger kar rett foran meg og sier rare ord mens han gjør rare grimaser. Jeg er usikker på om det er artikulasjonen hans eller min hørsel det er noe galt med, men han prøver helt klart å si noe. Vips så snapper han mobilen ut av hånda mi og begynner å løpe! Frekkeste mannen! Han er en TYV! Har du hørt på makan??

Som den vaskeekte superhelt jeg er så roper jeg med min kraftigste stemme (og den kan være ganske kraftig skal jeg love deg) "HEI DU DER!! KOM TILBAKE MED MOBILEN MIN!!! DIN TYV!! STOPP TYVEN!!" og lignende setninger med utropstegn bak. (i våre dager har det gått inflasjon i utropstegn, så hvis man virkelig skal markere at noe ropes så holder det ikke med ett, man må minst bruke to tre, eller gjerne enda flere)

Jeg veit ikke hva som skjedde, men jeg tror skurken (som jeg nå i ettertid mistenker at faktisk hadde sånn b-gjengen bind foran øynene) ble så overrasket av de kraftige lydene jeg lagde at han måtte snu seg og se hva det var som faktisk skjedde. Den som har prøvd å løpe i toppfart mens han samtidig snur seg for å se bakover, veit akkurat hvor vanskelig det kan være og hvor fort gjort det er å gå på snørra. Hvis man i tillegg er en klomsete b-gjengenskurk og det samtidig kommer en fortauskant susende byr det brått på utfordrende utfordringer. I allefall, fyren KLASK i bakken og mobilen min skvatt bortover og jeg, som den vaskeekte superhelten jeg fortsatt er, går bort og plukker opp mobilen min mens jeg roper til den stakkars misslykkede kriminelle som ligger der og ynker seg og blør "håper det gjorde JÆÆVLA vondt!!! Din forbanna DUSTEMIKKEL!!!" Et språk og en oppførsel en superhelt verdig!




Hvis jeg hadde gått på kristent møte i stedet for på byen hadde sikkert det samme skjedd, men der er mulig jeg hadde brukt et litt penere språk. Uansett, hadde jeg aldri vært på kristent møte hadde jeg kanskje takket for bekjentskapet med å sparke en liggende mann i trynet, men det gjorde jeg da altså ikke. Han fikk sin selvpåførte straff og jeg tror han fikk skikkelig vondt. Ikke mye barmhjertig samaritanaktig av meg å la en blødende mann ligge igjen på gata, men jeg tenkte at her er det om å gjøre å komme seg kjapt unna for å unngå trøbbel og da jeg var et kvartal borte så jeg han fikk hjelp av to kompiser som stabla han sånn halvveis opp på beina igjen. Jeg tror han fikk skikkelig vondt, mobilen min har i allefall fått noen meeeget stygge skraper og hvis han har sånne på kroppen sin så er det nok ikke en deilig formiddag for han i dag.

Jeg håper uansett han ble skikkelig redd for at jeg skulle sparke han i trynet eller gjøre værre ting mot han. Håper han fikk seg en lærepenge. Tvilsomt, men det kan jo hende dette var avslutningen på hans kriminelle løpebane? Jeg velger å tro det. Morro var det i allefall ikke for han, men jeg tror det gikk bra.

Men han kan angre seg, dumme skurken, og jeg, jeg er en supertøff suuuperhelt!!



Jeg gikk selvfølgelig rett på hotellrommet mitt og oppdaterte facebook statusen min til: KuleKnut føler seg litt som en superhelt, og superkraften min er å brøle så høyt at vinduene vibererer og skurkene faller omkull og blir uskadeliggjort...

Gone to soon...

Dette var bare utrolig trist...

Hvordan komme seg videre?

Det er sjelden jeg setter meg ned for å skrive uten å ha en ide og et mål med det jeg skriver. Nå har jeg bare en overskrift. Hvordan komme seg videre?



Jeg leste igjennom bloggen min fra et år tilbake her om dagen "udyktig i kjærlighet" og fant den igjen omtrent akkurat der jeg forlot den. Det var skrevet omtrent sånn jeg husket og det var ingen store overraskelser i teksten.

Mye har skjedd i livet mitt på disse 15 mnd, men mye gjenstår også. Jeg har ikke lest den posten siden jeg skrev den, alt for deprimerende, og jeg har prøvd å ha et annet fokus. Jeg sier prøvd fordi ikke alle vil være enig i at jeg har fått det til, men jeg er egntlig ganske stolt av meg selv sjøl om ting selvfølgelig kunne vært helt anderledes.

Alt er egentlig helt topp men når man kommer til sakens kjærne så har ikke ting flyttet seg en millimeter. Tingenes tillstand er nøyaktig de samme som sist, jeg er faktisk enda lenger unna målet enn noen gang. Sånn rent objektivt sett ser vel egentlig ting enda mere håpløse ut enn før, men den store forskjellen ligger i hodet. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ser på ting og ikke. Fra et menneskelig ståsted kan ting virke håpløst, teoretisk sett sjanseløst, men fra Guds perspektiv er det ikke lenger unna enn et mirakel. Og vi tror vel på mirakler gjør vi ikke?

Min verden har ikke forandret seg så mye, alt rundt meg er sånn nogen lunde som før, men hodet mitt har vært igjennom ei kjøttkværn av et tankehelvete som ikke ligner grisen. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har hatt lyst til å leve, men jeg har også fått se den fantastiske stjernehimmelen som åpenbarer seg kun når det er aller aller mørkest og kaldest midt på natta.

Hvordan gå videre er den overskriften jeg prøver å skrive litt om, koden jeg har prøvd å knekke fra den dagen krasjlandingen var et faktum. Jeg hakke peiling egentlig og jeg skriver bare på måfå, automatskrift fra en gammel helgen som ikke har fått fred, eller bare et håpløst forsøk på å sette ord på og sortere det jeg ikke har skjønt noe av.

Jeg skjønner ikke noe av det, men jeg kan allikevel fortelle deg akkurat hvordan det er. Alt er som før, men alt er helt anderledes. Kanskje det er dette som er å bli voksen?




I allefall, jeg er stort sett glad nå, friskmeldt, den tunge tida er over. Selv om de vanskelige spørsmåla fortsatt henger som en tung regnværssky over hodet mitt ser jeg sola rundt meg på alle kanter. Regnet er bare meldt lokalt og nå ser jeg atter slike fjell og daler, vidder hvite av snø, fjell som skal klatres og renner som skal kjøres.

Det er vel det det handler om, skifte fokus. Det som er dritt vil alltid være dritt, men vi velger selv hvor vi planter støvlene våre. Noen ganger er vi så langt nede i søla at vi trenger drahjelp for å komme opp igjen. Noen ganger er vi så innsausa av møkk at vi trenger en brannslange for å spyles reine. Men vi må selv ville det, være interessert i å se mulighetene, alle de gode tinga rundt oss og ikke minst klare å glede seg over de.

Kanskje jeg har funnet meningen med livet da? Tenke positivt tross alt. Nei, jeg mener selvfølgelig tenke positivt på grunn av alt!



bildene har jeg forresten tatt på Kilimanjaro